Hva gir en vel etablert familie-forsørger, med inntekt godt over gjennomsnittet, ideen til å bygge pub i Spydeberg? Året var 1995 og arbeidet som konsulent innen offshore telekommunikasjon krevde stadig flere og lengre perioder med reisevirksomhet utenfor nærområdet. Nordsjøen og lange perioder med offshorerelaterte oppdrag utenfor landegrensene hadde krevd sitt etter 18 år. Ønsket om å kunne komme hjem etter endt arbeidsdag, ta seg av familie og pleie det sosiale liv i hjembygda var målene jeg hadde satt meg. Men hva pokker skulle man gjøre? Flere tiår hadde gått siden sist man hadde en jobb, med ordnet fritid og arbeid mellom 9-16.
Interessen for musikk, og i særdeleshet blues, skulle vise seg å bli utslagsgivende for ideen om å starte pub. Kunne man i det hele tatt klare å skape en virksomhet som var forenlig med de sterke bånd jeg hadde til blues? Tidligere på 90-tallet var idealistiske og sentrale bånd knyttet til den lokale blues-klubben, Glomma Blues & Rock’n’Roll Club. Stadige nye utfordringer for å rigge til nye arrangementer og i det hele tatt klubbens sterke ønske om å få til et permanent tilholdssted gjorde utslaget. Ideen til å bygge en pub basert på blues fikk stadig mer feste. Etter en tids planlegging for de aktuelle lokaler, kunne arbeidet med Muddy’s Pub starte, 18. mai 1996.
Det skulle imidlertid vise seg at det kolossale arbeidet som måtte gjøres for å omforme de kjedelige lokalene i det tidligere kommunehuset til et koselig og intimt pub-miljø skulle by på store utfordringer, både økonomisk og tidskrevende. Planene var i grove trekk i hodet og kun en prototype på den spesielle brystningen i lokalet ble bygget i garasjen hjemme.
Stadige nye bygningsmessige utfordringer skulle vise seg å forsinke den opprinnelige oppstarten, som i utgangspunktet ble estimert til skolestart i midten av august – 96.
For å være ærlig, tre måneders byggeperiode var ikke særlig realistisk, og min medfødte trang til ikke å jukse med vinkler og usynlig grunnarbeid krevde sin tid. Alt skulle være bygningsmessig perfekt! Med ventilasjon / airconditioning i Rolls Royce klassen, skulle den daværende røykelov være i trygge hender. Den lydmessige opplevelse i lokalene, både for gjester og musikere måtte ivaretas. Egenproduserte takplater med lyddemping og tre tonn singel i scenegulvet skulle sørge for et kontrollerbart lydbilde.
Men hva hadde jeg egentlig begitt meg ut på! Med skylapper av de sjeldne hadde jeg kun hatt som mål å BYGGE PUB. Familielivet hadde fått betydelige skraper i lakken, og da min daværende kone, i oktober, spurte om hvordan jeg hadde tenkt å drive puben, ble jeg svar skyldig. ”Hva med glass og servietter, da Morten – og stearinlys? Dette hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Hun tro til og kjøpte inn både det ene og det andre. Mens jeg tenkte bare på å få puben ferdig!
Med god hjelp fra min sønn, Bjørn Richard, venner fra blues-klubben og godt over 2000 egne arbeidstimer, kunne endelig Norges første bluespub, Muddy’s Pub, åpne, Luciadagen, fredag 13. desember 1996. Interessen fra nærmiljøet var enorm og med stolthet kunne jeg konstatere at ordfører Stein Haaland’s slips lot seg ofre i en høytidelig avklipping. Tiger City Jukes sto for åpningen og stemningen var høy hos de nærmere 300 gjestene som i løpet av kvelden var innom Spydebergs nye utested.
Men byggearbeidene var ikke ferdig med dette. Uteservering ble etter hvert et begrep man måtte ta fatt i, og hva var mer naturlig enn å benytte seg av taket over puben, noe som ubetinget ble en stor suksess, med total skjerming fra omgivelsene og sol fra morgen til kveld og muligheter for servering innendørs i samme etasje. Om ikke dette var nok, gikk jeg i gang med innredning av leilighet i tilknytning til takterrassen. Tanken var å kunne tilby artister overnatting – et konsept man normalt ikke finner maken til, og som mange artister har satt utrolig pris på.
Alt har sin pris, og jula -97 gikk det som det ofte går med ildsjeler. Jeg var fullstendig utbrent og psykisk knekt. Lønnsomheten var ikke som forventet og utleggene med etableringen tærte kraftig på oppsparte og lånte midler. Men – ”den som gir seg, er en dritt” tenkte jeg da jeg på nytt oppsøkte mitt gamle yrke, for å få inn kapital til et verk jeg ikke ville gi slipp på. Heldigvis hadde jeg gode medarbeidere som tok seg av Muddy’s, mens jeg reiste to år til Belfast, Nord-Irland, for å tjene inn noe av det tapte.
Skapertrangen var tydeligvis ikke hemmet, og på tross av tidligere bitre erfaringer med lønnsomhet, så jeg muligheten av ”den optimale løsning” da ytterligere utvidelse ble gjort med lokalene mot E18. Et ypperlig selskapslokale, som flittig ble brukt til møter, barnedåp, konfirmasjon, jubileer og andre selskapeligheter.
Selv om konseptet rundt Muddy’s Pub i utgangspunktet var basert på musikkstilen ”blues”, ble det etter hvert klart at mange ønsket seg et mer variert tilbud på arrangementene. Publikums mening betyr jo meget i sammenhengen og artistsatsingen ble derfor lagt om, med stort hell. Mange store arrangementer kan vi se tilbake på, med artister som Knut Reiersrud, Big Bill Morganfield (sønn av Muddy Waters), Ole Paus, Pussycats, Big Jack Johnson, Harald Heide Steen jr, Vidar Busk for å nevne noen.
Det er tidligere indikert i denne historien, at etter ni års drift var batteriene tomme og dynamoen utslitt. En idealistisk epoke var på hell, og jeg bestemte meg for å selge Muddy’s. En epoke i mitt liv var over, trodde jeg.
Når vi nå starter opp, med fornyet kapital og kollektiv innsats fra ti venner i nærmiljøet, kan jeg ikke fri meg fra og være stolt over hva jeg egentlig har bygget opp. Satsingen er genuin og med en klar formening om at Muddy’s igjen skal opp og stå, tar vi nå fatt på en ny epoke I Muddy’s historie.
Med hilsen Morten
